Lesetekst 1: 1 Sam 18,6–14
Så skjedde det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde slått filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med tamburiner og med gledesrop og med musikk.7 Og de dansende kvinnene istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener!8 Da ble Saul meget vred, for dette ordet likte han dårlig. Og han sa: De har gitt David ti tusener, og meg har de gitt tusener! Nå står det bare tilbake at han får kongedømmet!9 Fra den dagen så Saul stadig skjevt til David.10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han profeterte inne i huset, og David spilte på harpen, som han pleide å gjøre hver dag. Saul hadde et spyd i hånden.11 Da kastet Saul spydet og tenkte: Jeg vil støte det gjennom David og inn i veggen. Men David bøyde seg til side for ham to ganger.12 Saul var redd for David, for Herren var med ham, men han var veket bort fra Saul.13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen. Og han gikk foran folket både når de dro ut og når de kom inn.14 David bar seg klokt at i alt han tok seg fore, og Herren var med ham.
Lesetekst 2: Ef 5,1–14 (Ef 5,1–2.8–11)
Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn,2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud.3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige –4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn!5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike.6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn.7 Gjør derfor ikke felles sak med dem!8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn!9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet.10 Prøv da hva som er til behag for Herren!11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om.13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset.14 For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.
Evangelietekst: Luk 11,14–28
Han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånden var fart ut, da talte den stumme. Og folket undret seg.15 Men noen av dem sa: Det er ved Be’elsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde åndene ut.16 Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.17 Men han visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus.18 Men om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Be’elsebul jeg driver de onde åndene ut!19 Men er det ved Be’elsebul jeg driver de onde åndene ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere!20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere.21 Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får eiendommen hans være i fred.22 Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.23 Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.24 Når den urene ånden er fart ut av et menneske, går den gjennom tørre trakter og søker hvile. Når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg for ut av.25 Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet.26 Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv. De går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første.27 Som han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til ham: Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet!28 Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!
14 Καὶ ἦν ἐκβάλλων δαιμόνιον, καὶN αὐτὸ ἦν κωφόν. Ἐγένετο δέ, τοῦ δαιμονίου ἐξελθόντος, ἐλάλησεν ὁ κωφός· καὶ ἐθαύμασαν οἱ ὄχλοι. 15 Τινὲς δὲ ἐξ αὐτῶν εἶπον, Ἐν Βεελζεβοὺλ ἄρχοντιN τῶν δαιμονίων ἐκβάλλει τὰ δαιμόνια. 16 Ἕτεροι δὲ πειράζοντες σημεῖον παρʼN αὐτοῦ ἐζήτουν ἐξ οὐρανοῦ. 17 Αὐτὸς δὲ εἰδὼς αὐτῶν τὰ διανοήματα εἶπεν αὐτοῖς, Πᾶσα βασιλεία ἐφʼ ἑαυτὴν διαμερισθεῖσα ἐρημοῦται· καὶ οἶκος ἐπὶ οἶκον, πίπτει. 18 Εἰ δὲ καὶ ὁ Σατανᾶς ἐφʼ ἑαυτὸν διεμερίσθη, πῶς σταθήσεται ἡ βασιλεία αὐτοῦ; Ὅτι λέγετε, ἐν Βεελζεβοὺλ ἐκβάλλειν με τὰ δαιμόνια. 19 Εἰ δὲ ἐγὼ ἐν Βεελζεβοὺλ ἐκβάλλω τὰ δαιμόνια, οἱ υἱοὶ ὑμῶν ἐν τίνι ἐκβάλλουσιν; Διὰ τοῦτο κριταὶN ὑμῶν αὐτοὶ ἔσονται. 20 Εἰ δὲ ἐν δακτύλῳ θεοῦ ἐκβάλλωN τὰ δαιμόνια, ἄρα ἔφθασεν ἐφʼ ὑμᾶς ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ. 21 Ὅταν ὁ ἰσχυρὸς καθωπλισμένος φυλάσσῃ τὴν ἑαυτοῦ αὐλήν, ἐν εἰρήνῃ ἐστὶν τὰ ὑπάρχοντα αὐτοῦ· 22 ἐπὰν δὲ ὁN ἰσχυρότερος αὐτοῦ ἐπελθὼν νικήσῃ αὐτόν, τὴν πανοπλίαν αὐτοῦ αἴρει ἐφʼ ᾗ ἐπεποίθει, καὶ τὰ σκῦλα αὐτοῦ διαδίδωσιν. 23 Ὁ μὴ ὢν μετʼ ἐμοῦ κατʼ ἐμοῦ ἐστιν· καὶ ὁ μὴ συνάγων μετʼ ἐμοῦ σκορπίζει. 24 Ὅταν τὸ ἀκάθαρτον πνεῦμα ἐξέλθῃ ἀπὸ τοῦ ἀνθρώπου, διέρχεται διʼ ἀνύδρων τόπων, ζητοῦν ἀνάπαυσιν· καὶ μὴ εὑρίσκον λέγει,N Ὑποστρέψω εἰς τὸν οἶκόν μου ὅθεν ἐξῆλθον. 25 Καὶ ἐλθὸν εὑρίσκει σεσαρωμένον καὶ κεκοσμημένον. 26 Τότε πορεύεται καὶ παραλαμβάνει ἑπτάN ἕτερα πνεύματα πονηρότερα ἑαυτοῦ, καὶN ἐλθόντα κατοικεῖ ἐκεῖ· καὶ γίνεται τὰ ἔσχατα τοῦ ἀνθρώπου ἐκείνου χείρονα τῶν πρώτων.
27 Ἐγένετο δὲ ἐν τῷ λέγειν αὐτὸν ταῦτα, ἐπάρασά τις γυνὴN φωνὴν ἐκ τοῦ ὄχλου εἶπεν αὐτῷ, Μακαρία ἡ κοιλία ἡ βαστάσασά σε, καὶ μαστοὶ οὓς ἐθήλασας. 28 Αὐτὸς δὲ εἶπεν, ΜενοῦνγεN μακάριοι οἱ ἀκούοντες τὸν λόγον τοῦ θεοῦ καὶ φυλάσσοντες αὐτόν.N
NVariant with NA/UBS: καὶ αὐτὸ ἦν ♦ [καὶ αὐτὸ ἦν]
NVariant with NA/UBS: ἄρχοντι ♦ τῷ ἄρχοντι
NVariant with NA/UBS: παρʼ αὐτοῦ ἐζήτουν ἐξ οὐρανοῦ ♦ ἐξ οὐρανοῦ ἐζήτουν παρʼ αὐτοῦ
NVariant with NA/UBS: κριταὶ ὑμῶν αὐτοὶ ♦ αὐτοὶ ὑμῶν κριταὶ
NVariant with NA/UBS: ἐκβάλλω ♦ [ἐγὼ] ἐκβάλλω
NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ –
NVariant with NA/UBS: λέγει ♦ [τότε] λέγει
NVariant with NA/UBS: ἑπτά ἕτερα ♦ ἕτερα
NVariant with NA/UBS: καὶ ἐλθόντα ♦ ἑπτά καὶ εἰσελθόντα
NVariant with NA/UBS: γυνὴ φωνὴν ♦ φωνὴν γυνὴ
NVariant with NA/UBS: Μενοῦνγε ♦ Μενοῦν
NVariant with NA/UBS: αὐτόν ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Riket som allerede er her (11,14–23)
Jesus helbreder en stum og folket undrer seg. Motstanderne kan ikke fornekte fakta, men de forklarer Jesu under med at han driver med svart magi. Han har forbindelse med den onde selv. Satan kalles her Beelsebul (eller Belsebub). Det var opprinnelig en Baal som fantes hos filisterne i Ekron og som også er kjent fra syriske innskrifter. Navnet betyr sannsynligvis ”Husets herre” (altså Tempelguden), men for jødene hørtes det ut som kan oversettes med ”flueguden” eller ”gjødselsguden”; dette syntes de passet for en Baal. Navnet ble senere brukt om de onde ånders fyrste. Det var altså en anklage av alvorligste sort de rettet mot Jesus.
I sitt svar taler Jesus altså om Satan. Han sammenligner ham med en sterk mann, godt bevæpnet og som vokter sine eiendeler. Tanken er den samme som i fortellingen om fristelsen. Men nå har Jesus kommet for å gjøre hans makt til intet. Det er derfor urimelig at Satan skulle hjelpe sine motstandere mot sine egne. Satan gir ikke frivillig slipp på noe. Det burde fariseerne ha merket, de som selv forsøkte å drive ut onde ånder. De må vite at det ikke gikk an å gjøre det med Satans hjelp. Når det faktisk skjedde, så skjedde det ”ved Guds finger”. Gud hadde strukket ut sin hånd. Hans himmelske verden rørte ved vår jord. Det nye riket hadde kommet så nær at dets krefter var i virksomhet. Derfor sier Jesus: ’[D]a er jo Guds rike kommet til dere.’ Det betyr ikke at det har brutt inn og blitt opprettet, men det er likevel her. Det er fremdeles skjult, men likevel i virksomhet.
Jesus avslutter sitt forsvar med å konstatere at her må vi være med eller imot. Formelt sett synes det å være det motsatte av det han sa om den fremmede djevelutdriveren. Men i realiteten er det samme sannhet. Der gjaldt det en mann som trodde på kraften i Jesu ord. Han var ikke imot, men med. Her gjaldt det mennesker som hadde fått sett Guds åpenbare gjerninger. Hvis de da ikke var med, så var de imot. De ville ikke ”samle”, ikke dra mennesker til Jesus. Dermed spredte de. Og det ordet viser seg gang på gang å være sant. Den likegyldige passiviteten blir en makt som drar andre mennesker bort fra evangeliet.
Forbedring uten endring (11,24–26)
Jesus talte nettopp om Satans rike. Jesus mener åpenbart at onde ånder finnes. Likesom Satan ble de en gang skapt av Gud. Men i Guds skaperverk har det skjedd et frafall og et opprør, og det har gitt opphav til det ondes rike. Tanken er sjokkerende for mange moderne mennesker. Men denne tanken er i og for seg er like naturlig som det faktum at det blant oss mennesker – en annen del av skapelsen – finnes noe ondt som trosser Gud og hans gode vilje.
Jesus visste at han var sendt for å gjøre Satans makt til intet. Til det hørte også at han helbredet syke og drev ut onde ånder. Men det var ikke nok at han gjorde mennesker friske. Det er det han sier i fortellingen om den onde ånden som flakker omkring og til slutt vender tilbake. Det er ikke tale om en lignelse. Det er en skildring av et faktisk hendelsesforløp. Det onde er nedkjempet og kastet ut. Men huset har ikke fått noen ny herre. Huset er mennesket, men det Jesus sier, passer også for en familie og et folk. Der forbedringen – det være seg medisinsk, sosialt eller moralsk – ikke følges av en endring, altså til tro på Jesus, der har de onde maktene fritt spillerom. De kommer tilbake, kanskje i en annen form, men like mektige eller mektigere enn før. Det er intet ingenmannsland hvor vi kan leve uberørt av både Gud og Satan. Tomrommet fylles ut. Forskjellen er at Gud hersker der vi tar imot ham mens ondskapen kommer ubedt.
Saligere enn Maria (11,27–28)
Alle slekter skulle prise Maria salig. Det har Lukas tidligere latt oss vite (1,48). Her belyser han ordet fra en annen vinkel. En entusiastisk kvinne i mengden priser Maria salig, hun som har fått føde en slik sønn. Indirekte var det en hyllest av Jesus selv. Jesus avviser den ikke, men han sier at det er noe som er saligere enn alt det som noe menneske ellers har fått oppleve. Det gjelder også Maria. Det er en salighet som står åpen for alle: å eie Guds ord og å forstå å ta vare på det.